Historisk tilbakeblikk på en gammel uthavn.

Den gamle uthavna Lyngør består av fire øyer. Den største er Lyngørsida, som ligger ut mot Skagerrak. Den hørte fra gammelt av til gården Gjeving på fastlandet. Langs Lyngørsida går det lange, smale Lyngørsundet. På innsida av det ligger øyene Odden og Holmen (indre Lyngør). Disse hørte til gården Åkvåg. Det ser allså ut til at det var et fellestrekk på hele Agderkysten at de eldste og største gårdene har delt øyene utenfor kysten mellom seg. Her ute hadde man ungdyrene gående på beite hele sommeren igjennom. Mange av øyene fikk derfor navn etter hva de ble brukt til. Lyngør fyr for eksempel ligger karakteristisk nok på Kjeholmen! Og vi har andre navn som Nautholmen og Bukkholmen. Den fjerde, vestre og indre øya er Steinsøya. Utenfor denne går den lange Askerøya videre vestover. Dens Østre ende kan sies å lukke hele Lyngørhavna mot vest. På hver side av Lyngørsida har man så innseilinger fra havet, med de artige gamle navnene Vestregap og Østregap.


Lun og skjermet havn.

Midt i den gamle seilleia langs kysten har øygarden ligget slik og skjermet fastlandet mot havet. Blant sjøfarende var stedet derfor viden kjent som lun og trygg havn når stormene brøt løs ute på havet. Videre Østover finnes nesten ingen gode havner før man kommer til Jomfruland. Så her har nok vikinger og de gamle kongene med sitt følge funnet ly på sine ferder. I sagaen er denne delen av Agderkysten nevnt som Limgardsida og Lungardsida. Navnet Lungard går kanskje igjen i navnet Lyngør, lokaldialekt "Lønger", eller rettere "Løngæ". Man sier også "Lyngæsia" om den ytterste Øya. Navnet Lyngør har således ingen ting med "lyng" å gjøre, selv om lyngen her ute kan være svært vakker om høsten! Her er det frodigere enn man skulle tro. Selv på utsida vokser det tett skog, ville roser, vivendel, bjørnebær og vakre småplanter, "natt og dag", fioler og prestekraver. I gammel tid sto her til dels stor skog, slik det ennå gjør på Steinsøya og på Askerøya like ved. De eldste husene på Lyngørsida er derfor bygget av tømmer fra øygruppa. Men hogst, lauving samt beiting av store og små husdyr gjennom århundrer har hatt sin pris. På bilder tatt ca. 1900 ser Øyene derfor helt nakne og golde ut. I dag er det atter grønt og frodig igjen, men smått med "storskog".


Den første bosetting var bønder.

Den første faste bosetting her ute kom sist på 1500-tallet. Folketallet i Norge begynte da så smått å ta seg opp igjen etter Svartedauen, en pest som herjet landet 150 år tidligere. Etter hvert som folketallet sakte tok seg opp igjen begynte det å bli smått med ledig jord på øyene. Mange måtte dyrke opp selv de minste jordlappene. Det var gjerne de yngre sønnene og døtrene på gårdene som fikk øyene som sine arvedeler. De bosatte seg midt inne på øyene hvor det var jord og ikke i strandkanten. Her finner vi ennå navn som "Tuftene" og "Tomtene". Den første befolkningen her ute var altså bønder med husdyr. Men jorda kunne ikke brødfø så mange. I 1680 bodde det fortsatt ikke flere en tre familier i Lyngør på til sammen 13 personer, men i begynnelsen av 1700 tallet var innbyggertallet økt til 31.


Kontakten over havet

Etter hvert kom det andre som begynte å livnære seg av fiske, handel og seilskutetrafikk. Det var først da man begynte å bygge seg hus nede ved sjøen. Langs kysten var det alltid behov for losing, en aktivitet mange bedrev i stor stil her ute. Norge hadde på den tiden ingen egen flåte, bare mindre skuter som gikk på Danmark og langs kysten. Så utrolig det en høres var kontakten over havet langt mer omfattende og viktig en kontakten med fastlandsnorge. Det var nemlig mye enklere å ferdes over Skagerrak en over høye fjell og daler til fots på fastlandet. I kjølvannet av trafikken over Skagerrak ble det også knyttet familiære bånd både til Danmark og Holland. Etter hollenderne som allerede hadde seilt på Sørlandskysten i over 100 år finner vi mange slektsnavn i området som skulle tyde på at kontakten over havet ikke bare var tuftet på handel. Holland var da en stormakt som trengte store mengder tømmer til peleverk under bygningene sine byer. "Amsterdam står på Norge", sa sørlendingene. Etter hvert kom hollenderne også med sine "hummerbuiser". Det var skuter med kummer for transport av levende hummer. De hentet også bl.a. ferdige småbåter og steinheller. Senere kom også Danmark på banen for også de hadde behov for mye trevirke. Det ble etter hvert en livlig skipstrafikk som ikke bare satte sit preg på Lyngør men som også var med på å påvirke både kulturen og folkelynne her ute.


Loser, matroser og gjestgivere

Losene i Lyngør hadde utkikksposter på de høyeste toppene, og så gjaldt det å komme først ut for å gi los når skip viste seg i horisonten. Lyngør var ikke bare et viktig handelssentrum men også en god havn å søke når uvær brøt løs. Skutene kunne ofte bli ligge i dagevis for å vente på god bør. Folk gjorde seg også en liten næring av gjestgiveri og skjenkestuer. Mange unggutter, fra hele Sørlandskysten, gikk i hollandsk sjøtjeneste og lærte seg på den måten sjømannsyrket. Unge piker tok seg ofte huspost i Holland og da særlig i Amsterdam. Her lærte de seg "hollandsk renslighet" og orden, både ute og inne, noe som har preget sørlendingene fram til våre dager. Den nære kontakten med Holland varte i flere hundre år, helt fram til begynnelsen av 1800- tallet. Mange sørlendinger utvandret dit for godt, eller kom hjem etter flere år. Hollandske navn som Clemet, Bernt, Jan, Reinert, Cornelius og Cort ble derfor ganske vanlig på sørlandskysten, så også på Lyngør.


Befolkningen vokser

Etter hvert fikk Norge sin egen handelsflåte, særlig etter at Den store nordiske krig var slutt i 1711. En bygde skuter i bukter og viker langs hele kysten. I 1767 hadde Norge ca 600 handelsskip, hvorav 124 hørte hjemme mellom Risør og Arendal. Folketallet i Lyngør økte i takt med skipsfarten og i 1815 bodde det nesten 200 mennesker i 31 hus her ute. Det var i alt 15 loser, 8 skipsførere, 3 av dem står også oppført som skipsredere. Men bare en styrmann og 2 matroser! Flere bodde vel på landsida.

Bilde: Flyfoto av Lyngør 1950. Lyngørsida i forgrunnen, Steinsøya t.v. deretter Holmen og Odden



Handelsblokade og krigen med England.

Under denne krigen herjet britene flere steder på Sørlandet. Handelsblokaden som Eneland hadde innført mot Norge og Danmark førte til mye sult og elendighet i Lyngør. Situasjonen ble etter hvert så vanskelig at det tvang mange til hasardiøse seilaser over Skagerak for å skaffe seg mat i Danmark. Vi kjenner jo alle til legenden om Terje Vigen. I dag finnes det et eget Terje Vigen-museum på Holmen der den Blå lanterne ligger i dag.

Alle båter som kunne mistenkes for å begi seg inn på den type seilaser ble derfor ødelagt av britene og det ventet lange fengselsstraffer på den som forsøkte å bryte blokaden.

I 1807 ødela britene et linjeskip som sto på beddingen i Lyngør for å hindre skipet i å bli sjøsatt. Støttene ble hugget over slik at skipet la seg over og fikk knust babord side.

Det var bl.a. med slike herjinger engelskmennene forsøkte å hindre befolkningen i å bryte handelsblokaden. Samtidig patruljerte de kysten for å blokkere viktige havner som Lyngør.

Befolkningen i Lyngør var et motstridig folkeferd å lot seg ikke knekke av den grunn. Tømmeret på det ødelagte linjeskipet på styrbord side var fortsatt intakt og ble tatt vare på. Allerede året etter ble det brukt til byggingen av et nytt skip som senere skulle få navnet Najaden.

Najaden ble påbegynt i august 1808, og sjøsatt 26. oktober 1811 i Danmark. Det skulle altså gå nesten 3 år for å få bygget et fartøy som Najaden. Her ble Najaden utrustes til en fregatt med 36 kanoner. I februar 1812 sto Najaden endelig fram som en ferdig utrustet fregatt og var den dansk-norske flåtes stolthet. Najaden ble nå bli beordret til Norge den 28. februar 1812 for å sikre proviantforsyningene mellom de to land. I Norge fikk Najaden ytterligere 6 kanoner om bord og hadde nå hele 42 kanoner totalt.